RESULTATER: |
Svein Westad, Anne Svnaug Haugan, Halvor
Hkanes, Svein Stensaker.
|
Konserter på Lågdalsmuseet fredag
25.2.2011
To konserter på en kveld
høres ut til være i meste laget, men dyktige utøvere, humor og
variasjon i programmet gjorde det godt være publikummer på
Lgdalsmuseet fredag kveld. Utøverne på scena hadde det moro, og moro
var det også være publikummer.
Fredag kveld var det to
konserter på Lågdalsmuseet. Styret i Norsk kvedarforum sto sammen med
lokale forsterkninger for den første. Styret i Kvedarforum besto av
disse utverne: Jorunn Sterten Melhus Småland fra Frosta representerte
samisk tradisjon i kombinasjon med munnharpe. Jarnfrid Køjk, leder i
Norsk Kvedarforum har sin musikalske bakgrunn fra Lom i Gudbrandsdalen.
Eli Storbekken, seljeflyte og vokal, er datter av den kjente
flytespilleren Egil Storbekken. Han ville fylt 100 år i år, og Eli
Storbekken hadde i den anledning valgt et repertoar etter han som en
hyllest. Halvor Håkanes, opprinnelig fra Tinn, representerte først og
fremst Telemarsktradisjonen. Fra Kongsberg deltok Veslemøy Fjerdingstad.
Styret hadde alliert seg med lokale forsterkninger, Åsne Bergset og
Åshild Wetterhus fra Numedal. Sistnevnte spilte også Kraviklyre. De sju
kvedarane representerte et svært variert repertoar fra ulike tradisjoner
som spente fra bånsuller og ballader til polstralling, stev og joik.
Veslemøy Fjerdingstad åpnet konserten med et utdrag fra CD-en Salen
var av silkety. Så fulgte styremedlemmene i tur og orden. Ulike
varianter av balladen Sven Svane var den røde tråden i starten.
Konserten hadde preg av å være et godt planlagt kvedarmøte. Programmet
følt lett og smidig. Instrumentale akkompagnement og mellomspill skapte
dynamikk og variasjon. Muntre kommentarer og lydige tekster satte en
lett og god stemning.
Etter at første konsert var
slutt, ble det en pause. Salen ble rydda til dans, og så var det duket
for lanseringskonsert. Multiinstrumentalist og initiativtaker til
prosjektet, Svein Westad spilte sammen med Anne S. Haugan, hardingfele,
og Svein Stensaker, perkusjon, tre danseslåtter fra den rykende ferske
CD-en Er det runir. Og publikum i salen tok oppfordringen til
dans og svingte seg i springaren til spenstige arrangement med rytmisk
snert. Daglig leder og utgiver, Arne Fredriksen i Etnisk Musikklubb
kunne fortelle at med nød og neppe hadde CD-en nådd fram til
lanseringskonserten i tide. Etnisk Musikklubb feirer 15-års jubileum i
år. I løpet av disse årene har musikklubben også utviklet seg som
plateselskap og står bak nærmere 60 utgivelser med folkemusikk.
Plateselskapet har profilert seg på skalt smale utgivelser og
samtidsdokumentasjon av folkemusikk i Norge. Er det runir består
av ballader, religise folketoner og noen av våre eldste slåtter i nye
arrangement, slik undertittelen, Gamle toner nye klanger indikerer.
Supplert med fjerdemann på laget, Halvor Håkanes, fikk publikum høre to
ballader og gamlestev til akkompagnement av Kraviklyre og perkusjon. Her
var stemningen langt mørkere med dramatiske tema knyttet til kjærlighet,
død og vonde krefter. Etterpå var det CD-salg og signering.
|
|
Kappleiken
God rekruttering
og dyktige instruktører i Laget har etterhvert gitt mange gode unge
utøvere som deltar i de fleste klasser: spel, dans, munnharpe, kveding
og eldre folkemusikk-instrumenter. Rikelig deltakelse med utøvere fra
fjern og nær er Kongbergmarken sitt kjennemerke
Det laget kan
vise av aktiviteter og kvalitet har sitt utspring i byens rike
tradisjoner fra langt tilbake i tid. Kongsberg var møteplassen for
handel og bytte, og marknadene var den mest laglige plassen å møtes,
spille og utveksle slåtter. Fra Telemark, Numedal, Hallingdal,
Krødsherrad, og Valdres, ja, like fra Voss og Hardanger kom spelemenn
til marknadene på Kongsberg. Nærområdene Sandsævr og Eikerbygdene var
selvsagt også representerte med flatfelemusikken. Og - der det var spel,
kom også dansere. Gode dansespelemenn kunne tjene en slant under
markedsdagene. Det hendte at et tjuetalls spelemenn kunne være samlet på
byens dansesaler. Kappdansen besto i å få til det hyeste kastet i
lausdansen. Greidde en det, og i tillegg var stor og røslig kar, ja da
gikk en ''frikar på Marken''.
Marknad var
det det også i Drammen, ''Branesmarken'', og spelemenn og dansere dro fra
den ene marknaden til den andre. I et gammelt stev lyder det: ''Hei, so
dansa ho Finse-Kari, fyrst pæ Kongsberg. og so på Branes.''
Kappspel-og
kappleik kom nok først for fullt i vårt århundre. og Markenskappleiken,
slik vi kjenner den i dag kom først inn som et fast arrangement i
Kongsberg Spelemannslag fra 1955. Kappleiken fant den gang sted i
Kongsberg Arbeidersamfunns lokaler i Kirkegata. Her holdt den til i
årene fram til ''Samfunnet'' ble revet i 1965. Fra da av hadde den en
omflakkende tilværelse, egnede lokaler var det lite av i byen. I 1980
sto nytt museumsbygg ferdig på Lågdalsmuseet. og fra da har
Markenskappleiken hatt fast tilhold her, med kulturkveld på
markensfredagen og kappleik på lørdag.
Deltakinga på
kappleiken har svingt både opp og ned. I de senere år har imidlertid
både deltaker- og publikumsbesøket vært godt med rundt 80 deltakere og
fullsatt publikumssal. Til lokalkappleik være må en ha lov si at
Markenskappleiken er en av de mest besøkte kappleiker i landet. En av
årsakene finner du kanskje i at etter kappleiken blir det fest med mye
bydgedans etter spel fra de beste spellemenn.
|